Jahajaneisådetvarsånndetvarja.

I dag passet plutselig ikke nøkkelen inn i døra til gangen min lengre.
Jeg var sulten. Litt sliten. Tankeprosessen min gikk langsomt. Veldig langsomt. Omtrent sånn:

oj! jeg kommer meg ikke inn!!

men det var da rart. prøver litt til.

nei. kommer meg fortsatt ikke inn.

er nøkkelen min blitt bøyd?

(sjekker den, men finner ut at den er helt rett)

oj Har jeg har gått i feil etasje, tro?

men jeg er jo ikke full

men litt distre. ja. det er jeg nok.

jeg ser at døra er min egen. (og ser at det er riktig nummer over den.

LIKEVEL går jeg og ser litt opp og ned trappene. (jo. jeg er nok i riktig etasje)

Prøver nøkkelen igjen. den går fortsatt ikke.

FAEN!

prøver å varme opp nøkkelen. kanskje kulda ute har forstørret den?!

Begynner å tenke om dette er en situasjon som bare oppstår av og til. Som når man plutselig glemmer at man kan drikke og puste samtidig og derfor begynner å hoste masse. Men som man så glemmer at man har glemt igjen etter en stund og plutselig kan drikke igjen. og så tenker jeg at jeg håper denne fasen er kort. for det er veldig kjedelig å stå ute på gangen når man vil inn, men at man dessverre har glemt hvordan man låser opp dører.

så resignerer jeg

ringer på alle ringeklokkene

og noen kommer å åpner opp døren

"eh. thanks. my key doesnt seem to work anymore. kremt."

og så svarer Noen at alle på gangen har det sånn

og jeg forstår umiddelbart at hullet nok har blitt sabotert

jahajaneisådet. så det var sånn det hang sammen.

ja. det kunne man jo nesten gjettet.