La alle barna..

Bak Iladalen kirke står det en gullkalv. Den er plassert på en lekeplass og barna danser rundt den.

Kommer snart..

Må bare få med meg:

lommeboka, mobilen, husnøklene, to termoser, en beholder, en tåteflaske, en klut, to bleier, våtservietter, en smokk, bæreselen, utedress, to små varme sokker, et halstørkle, en barnevogn, to biblioteksbøker, en bamse, tre fulle søppelposer og en baby.

Benjamin

Fortvil ikke. Bloggen har ikke blitt til en skryteblogg om den nye sjefen i familien vår, men jeg må nesten presentere han for dere før jeg kan skrive videre om trivialiteter. Dette er altså Benjamin. Går også under navnet Benny i visse kretser. Han er snart tre måneder og er de viktigste 6 kiloene i livet mitt.

Nav! I love you!!

Det er onsdag morgen. Jeg har vært på nav i snart en time. Både nr 21, 22, og 23 har fått sin tid. Det er endelig min tur. Jeg går fram og setter meg ned på en stol foran skranken.

-Hei. Bare sett deg ned.
-Eh. Ja. Takk. Sier jeg der jeg sitter.
-Hva er du her for?
-Jo, det var to ting egentlig..
-Vent litt. Hva heter du?
Jeg forteller hva jeg heter. Han finner et brev til meg på dataen sin.
-Vil du ha det?
-Ja takk, gjerne det.
Han skriver det ut og gir det til meg.
- Du vil kanskje ha et stempel på det?
- Stempel? Jo, kanskje det, sier jeg og gir han brevet tilbake.
SMÆKK!
-Værsågod. Var det noe mer?
-Ja, jeg skulle levert disse papirene. sier jeg og gir han en bunke. Jeg begynner å forklare sammenhengen mellom brevet med det ferske stempelet og bunken jeg nå gir han. Han stopper meg.
-Her skal det også stemples, ja, sier han og finner fram et annet stempel. Det viser feil dato. Han snur det og begynner å vri rundt på tallene. Han blir blå på fingrene. Etterhvert litt rød i ansiktet. Det tar tid. Han ser litt usikker ut. Setter stempelet over papirene jeg har brukt to timer på å fylle ut. Trykker nesten ned. Nøler. Finner en blokk. Prøver stempelet på blokken først isteden.
SMÆKK!
Feil dato. Han snur det på hodet igjen og fortsetter sin stempel-operasjon.
-Du kan kanskje stemple det etter jeg har fått svar på noen ting jeg lurer på?
-Vent, vent, mumler han.
Han er nå blå på alle fingrene.
-Hm. Kanskje du kan låne et av noen andre.
-Nei, nei. Vent litt. jeg må ha denne i orden til resten av dagen også. Men du kan spørre meg imens. Du hadde et spørsmål, hm?
-Eh, jo.. nøler jeg. Det er litt innviklet. Jeg venter på at han skal se opp. Han ser ikke opp.
-Jaaaa??
-Jo.. jeg begynner å spørre.
Han svarer, men jeg vet at det han sier ikke stemmer.
-Kanskje jeg kan få snakke med noen andre, som kan regelverket om akkurat det her. Det virket ganske innviklet på internett.
Mannen har snur stempelet riktig vei igjen og prøver det på blokken sin.
SMÆKK!
Det viser fortsatt feil dato. Han stempler papirene mine med det likevel og legger dem i en boks.
-Men jeg har jo svart deg.
-Du har jo svart noe jeg vet ikke er riktig. Jeg prøver å forklare på nytt nå når jeg har øyekontakt. Nav-mannen ser på meg som om jeg har spurt han om den trolige evolusjonsutviklingen til maurslukere dersom de ble satt på svartmaurdiett på Senja. Han scroller internettsidene sine opp og ned.
-Har du lest dette?
Til slutt har han kommet fram til siden som det tok meg selv ti sekunder å finne på Internett.
-Ja. Men jeg forsto ikke alt. Det er litt innviklet.
-Du forsto det ikke?
-Nei. Det er derfor jeg ville snakke med noen som kan mer om det.
-Jaha. Hm. Han fortsetter å lete på sidene.
-Kanskje jeg kan få snakke med noen andre, som kan mer om akkurat det her? spør jeg igjen etter han har brukt ti minutter på å lete rundt på sidene sine.
-Vent, vent.
-Han finner et skjema og viser det til meg. Det er et skjema om en helt annen ting.
-Du må fylle ut denne her sammen med arbeidsgiver. Hm?
-Nei, det er jo et skjema for noe annet.
Mannen reiser seg og går bak. Jeg håper han finner noen andre. Han snakker med sidemannen og kommer tilbake med et nytt skjema.
-Her!
Jeg ser på det.
-Ja, du må fylle ut det her.

Det er det samme skjemaet som jeg har fylt ut og som han nettopp har stemplet.

-Det er kanskje bedre om jeg ringer Nav og spør om det jeg lurer på?
-Kanskje det.

nekrolog

ipoden min døde
for tre dager siden
flere tusen meter over jorda

den var i det minste
høyt oppe
og sammen med sin nærmeste
da det skjedde

To go or not to go.

M: Åh! Jeg fikk melding fra noen som er i Paris. Mmm! Paris, baby, Paris!
C: Ja, skal vi dra?
M: Ja! Hotell, morgenavis på senga, formiddag på cafe, kaffe, sol, veranda.. mmmm!
C: Høres faktisk herlig ut. Når har du tid? Jeg sjekker billetter.
M: Om en uke.
C: Men er du sikker på akkurat Paris da? Norwegian flyr oss gjerne til Praha, Budapest, Marrakech. Paris er egentlig ikke så veldig bra.
M: Hmm. Jeg ser visst for meg evig vår i Paris. Og avisene er jo på fransk. Og veranda er kanskje ikke et must i februar.
C: Jeg sjekker hotellpriser i Marrakech, jeg. Der er det varmere.
M: Men jeg vil egentlig ikke dit da. Skal jo egentlig snart til Sveits også.
C: Ja, det var litt dyrt også. Kanskje vi skal nyte Norge isteden? Kan låne en hytte utenfor Tromsø.
M: Ja. Men da må vi fly da. Kan heller låne hytta til familien isteden. Nærmere. Billigere. Ingen sikkerhetskontroll.
C: Godt poeng. Men litt vanskelig uten bil da.
M: Kanskje vi bare skal bli hjemme. Oslo kan være bra det også.
C: Ja.
M: Ja.

Hvor gikk det feil?

Blokkflokk

Jeg har bodd i blokk før. Flere ganger. En tom studentblokk i Alta, en full lik en i Bergen, en rolig familieblokk i Berlin og en russisk fløy i et studenthjem i Bodø er bare noen av de felleshusene jeg har prøvd. I den blokka vi bor i nå er det likevel noe som er anderledes. Den er nemlig like lite lydtett som et studenthjem, samtidig som den er like anonym som en vanlig bygning i Oslo. Og jeg har fått inntrykk av at det er en litt rar gjeng som bor rundt oss.

Her om dagen hadde for eksempel de over oss samlet sammen en fin liten gjeng til en hei-dundrende Jan Teigen og Halvtan Sivertsen fest. I flere timer holdt de på. De hoppet unisont opp og ned til "optimist" sangen og gaulet med til "kjærlighetsvisa" som begge gikk på repeat gjennom hele kvelden. Det var i det hele tatt en god del repeat da det ikke virket som om de hadde mer enn en cd å spille av.

En annen gang hadde vi blitt advart på forhånd mot en bursdagsfeiring to etasjer over oss. Det vi ikke hadde blitt advart om var at det var en trønderfest. Åge Aleksandersen og DDE all night long.

Men selv til stadighet går med Gamle Norske Pophits på hjernen må jeg si at disse festene fakstisk får meg i ganske godt humør.Ikke minst fordi tanken på en jevngod hevn leker i hodet mitt. Er det noen som har noen gode musikktema forslag?

family walking

Jeg har dårlig rettningssans. Det har jeg, til min egen fortvilelse og andres fornøyelse, slitt med helt siden jeg var liten. (En gang gikk jeg meg bort da jeg skulle tilbake til besteforeldrene mine, etter å ha vært på besøk hos naboen deres.) Man kan si det er en kvinne og manns greie, man kan si at folk med dårlig retningssans bruker den plassen i hodet til noe annet smart, man kan si så mangt, men jeg tror det er genetisk og at jeg har arvet det etter min mor.

Hun og jeg var på tur i nordmarka 1. nyttårsdag. Det var en fantastisk dag. Vi snakket om mange ting. men jevnt igjennom hele turen var det et element som stadig ble gjentatt. Diskusjonen om vi var på rett vei.

- Er det fortsatt riktig?
- Jaa.. tror det. er det ikke er blått merke der framme.
- Jo.

En stund etter.

- Men det er fortsatt løypa til seteren, ikke sant?
- Jo. Vi har jo ikke tatt av på noen annen sti. Har vi?
- Det skulle vært litt flere skilt synes jeg.
- Der er det ett.
- Ja, det var riktig.


Og med jevne mellomrom.

-Ja, dette går jo riktig fint. Nå er det jo bare 3/2/1 km igjen.

Og vi kom oss fram. Vi var heller ikke så lite stolte over å ha travet forbi en forvirret gjeng og svart dem selvikkert på ruten videre.

Veien tilbake begynte også lovende. Det var en mye mindre sti, men også den var merket med blå merker og vi pekte på mange av dem, mens vi fornøyd konstanterte at jo, dette var riktig. Vi var fornøyd med skiltingen og ved godt mot helt til vi kom til skiltet som pekte oss i retning videre rett over et aldri så lite alpinanlegg.

Min mor sa nei. Jeg sa jo. Og vi gikk som i en stridssone mellom snøbrettkjørere og slalomfantomer på vei over skibakken. Min mor sa mer og mer nei og jeg begynte å tenke tilbake på min egen nybegynnerperiode på brett og begynte å føle meg mer og mer usikker jeg også. Vi snudde og tok heller en annen sti ned, skiltet til et annet mål som vi slett ikke hadde tenkt oss til.

- Typisk oss.
- Og nå som det hade gått bra så lenge.

Vi måtte til slutt spørre noen om veien. Vi spurte like så godt Kåre Willoch om veien.

Han viste oss fram og sa at vi ikke skulle være lei oss for at vi hadde gått oss bort. For været var så vakkert og slik ble turen også litt lenger.

Vi takket og gikk nesten riktig vei hele veien derfra.