Blokkflokk

Jeg har bodd i blokk før. Flere ganger. En tom studentblokk i Alta, en full lik en i Bergen, en rolig familieblokk i Berlin og en russisk fløy i et studenthjem i Bodø er bare noen av de felleshusene jeg har prøvd. I den blokka vi bor i nå er det likevel noe som er anderledes. Den er nemlig like lite lydtett som et studenthjem, samtidig som den er like anonym som en vanlig bygning i Oslo. Og jeg har fått inntrykk av at det er en litt rar gjeng som bor rundt oss.

Her om dagen hadde for eksempel de over oss samlet sammen en fin liten gjeng til en hei-dundrende Jan Teigen og Halvtan Sivertsen fest. I flere timer holdt de på. De hoppet unisont opp og ned til "optimist" sangen og gaulet med til "kjærlighetsvisa" som begge gikk på repeat gjennom hele kvelden. Det var i det hele tatt en god del repeat da det ikke virket som om de hadde mer enn en cd å spille av.

En annen gang hadde vi blitt advart på forhånd mot en bursdagsfeiring to etasjer over oss. Det vi ikke hadde blitt advart om var at det var en trønderfest. Åge Aleksandersen og DDE all night long.

Men selv til stadighet går med Gamle Norske Pophits på hjernen må jeg si at disse festene fakstisk får meg i ganske godt humør.Ikke minst fordi tanken på en jevngod hevn leker i hodet mitt. Er det noen som har noen gode musikktema forslag?

family walking

Jeg har dårlig rettningssans. Det har jeg, til min egen fortvilelse og andres fornøyelse, slitt med helt siden jeg var liten. (En gang gikk jeg meg bort da jeg skulle tilbake til besteforeldrene mine, etter å ha vært på besøk hos naboen deres.) Man kan si det er en kvinne og manns greie, man kan si at folk med dårlig retningssans bruker den plassen i hodet til noe annet smart, man kan si så mangt, men jeg tror det er genetisk og at jeg har arvet det etter min mor.

Hun og jeg var på tur i nordmarka 1. nyttårsdag. Det var en fantastisk dag. Vi snakket om mange ting. men jevnt igjennom hele turen var det et element som stadig ble gjentatt. Diskusjonen om vi var på rett vei.

- Er det fortsatt riktig?
- Jaa.. tror det. er det ikke er blått merke der framme.
- Jo.

En stund etter.

- Men det er fortsatt løypa til seteren, ikke sant?
- Jo. Vi har jo ikke tatt av på noen annen sti. Har vi?
- Det skulle vært litt flere skilt synes jeg.
- Der er det ett.
- Ja, det var riktig.


Og med jevne mellomrom.

-Ja, dette går jo riktig fint. Nå er det jo bare 3/2/1 km igjen.

Og vi kom oss fram. Vi var heller ikke så lite stolte over å ha travet forbi en forvirret gjeng og svart dem selvikkert på ruten videre.

Veien tilbake begynte også lovende. Det var en mye mindre sti, men også den var merket med blå merker og vi pekte på mange av dem, mens vi fornøyd konstanterte at jo, dette var riktig. Vi var fornøyd med skiltingen og ved godt mot helt til vi kom til skiltet som pekte oss i retning videre rett over et aldri så lite alpinanlegg.

Min mor sa nei. Jeg sa jo. Og vi gikk som i en stridssone mellom snøbrettkjørere og slalomfantomer på vei over skibakken. Min mor sa mer og mer nei og jeg begynte å tenke tilbake på min egen nybegynnerperiode på brett og begynte å føle meg mer og mer usikker jeg også. Vi snudde og tok heller en annen sti ned, skiltet til et annet mål som vi slett ikke hadde tenkt oss til.

- Typisk oss.
- Og nå som det hade gått bra så lenge.

Vi måtte til slutt spørre noen om veien. Vi spurte like så godt Kåre Willoch om veien.

Han viste oss fram og sa at vi ikke skulle være lei oss for at vi hadde gått oss bort. For været var så vakkert og slik ble turen også litt lenger.

Vi takket og gikk nesten riktig vei hele veien derfra.