Jeg begynner å slå meg til ro med å ikke ha en konkret videre livsplan. Problemet er at jeg ikke greier å bestemme meg for om dette er en positiv utvikling eller om jeg rett og slett er blitt en lat slask.
Moren min var på en utstilling i Tyskland i forige uke. Den handlet om mennesker på slutten av livet. En av kvinne som var portettert hadde vært psykisk syk i mange år da hun plutselig fant ut at hun led av en dødelig sykdommen og hadde få år igjen å leve. Hun ble frisk på sekundet.
Jeg lurer på om et av de største problemet til mennesker i rike samfunn er at man hele tiden må overbevise seg selv om å gjøre ting. Man kan rett og slett sette seg ned. Og bli sittende. Uten å dø av det. Og en del av sinnet vil desverre gjøre nettopp det. Så må man selv lage en usynlig lasso. Kaste den rundt tv-apparatet. Heise seg opp. Og gjøre noe. Eventuelt bare bli sittende. Fem minutter til. Og SÅ. Såå. Hvis man får lyst. Reise seg opp. Hvis man orker.
