Jeg begynner å slå meg til ro med å ikke ha en konkret videre livsplan. Problemet er at jeg ikke greier å bestemme meg for om dette er en positiv utvikling eller om jeg rett og slett er blitt en lat slask.
Moren min var på en utstilling i Tyskland i forige uke. Den handlet om mennesker på slutten av livet. En av kvinne som var portettert hadde vært psykisk syk i mange år da hun plutselig fant ut at hun led av en dødelig sykdommen og hadde få år igjen å leve. Hun ble frisk på sekundet.
Jeg lurer på om et av de største problemet til mennesker i rike samfunn er at man hele tiden må overbevise seg selv om å gjøre ting. Man kan rett og slett sette seg ned. Og bli sittende. Uten å dø av det. Og en del av sinnet vil desverre gjøre nettopp det. Så må man selv lage en usynlig lasso. Kaste den rundt tv-apparatet. Heise seg opp. Og gjøre noe. Eventuelt bare bli sittende. Fem minutter til. Og SÅ. Såå. Hvis man får lyst. Reise seg opp. Hvis man orker.
2 kommentarer:
Føler meg også sånn innimellom. Journalistyrket er så sykt bra tilrettelagt for å bare, ja, ikke gjøre det. Her sitter jeg for eksempel på jobben, og det er egentlig alt jeg gjør. Sitter. Kan jo ikke være sunt å ha så frie tøyler? Tror jeg forresten har mista lassoen, har du tatten?
nei, jeg har ihvertfall ikke tatt den. hvem har tatt den? Kanskje han som tar halve sokkeparene?
Legg inn en kommentar