Personlig hilsen fra Lefdal

Har du noen gang hatt et redskap i hånden og oppdaget at du har brukt det til noe du ikke skulle brukt det til? Kanskje har du klippet et hull i duken? Svidd en flekk i skjorteermet? Eller kanskje har du dryppet stearin på noe som helst ikke skulle hatt stearin på seg?

Jeg vet selvfølgelig ikke hva som egentlig skjedde, men jeg ser for meg et scenario, etterfulgt av en samtale omtrent som det her. (Navnene er fiktive):

Birger: -Ehh.. sjef.. du vet den mobilen som ble sendt oss for reperasjon. Den som kom i posten med et brev.

Sjef: -Ja

Birger:-Måå vi egentlig levere tilbake det brevet når vi skal levere tilbake mobilen.

Sjef:-Ja

Birger:- Hm!


Og så gjør Birger som han skal.


Og jeg gjør som han sikkert håper.


Ihvertfall lover det godt.

Jeg henter mobilen min som har vært til reperasjon på Strømmen og ser ikke engang på papirene som følger med. Jeg slenger de bare i veska, mens jeg vier hele min oppmerksomhet til min digitale venn. Og det går hele tre dager før jeg plutselig kommer over de vedlagte arkene igjen. Og det lover bra for Birger. Jeg har dem i hånda. Skal legge dem rett i papirsøpla. Men så er det noe. Et innfall. Jeg må se på dem. Man vet aldri med reperatører. Kanskje har de fakturert meg for noe. Jeg blar gjennom dem. Og der. I midten av bunken. Finner jeg brevet jeg sendte til Lefdal for tre uker siden. I denne tilstanden. Desverre usignert.