I går var jeg på to konserter. Først var det sigøynermusikk. Så var det reggea. I lokalet var det små rasta-gutter og gamle kulturdamer om hverandre. I løp av sigøynerkonserten satt halvparten på stoler rundt lokalet, bak store bord med cola og solo flasker på. Den andre halvparten sto og bølget forsiktig på dansegulvet foran scenen, bevegde rompene og føttene litt. Alle med åpne øyne. Ingen slapp tak i gulvet. Ingen løftet hendene. Jeg tenkte at dette er Norge. Musikken skal bære oss avsted inn i ekstase, men ingen tørr å flyte med.
Så kom pausen. Musikken skiftet til reggea. Noen fra dansegulvet gikk og satt seg. Igjen sto det en merkelig klynge av gamle og unge. Støvletter og sneakers, side om side. Plutselig begynte to å danse med hverandre. En mørk, ung hiphoper med fem lag klær og en firkanta dame på femti år med kort hår og rød lebestift. De daset swing. Tett sammen. Fra hverandre. hun snurrende. han førende. hun rødmende. han alvorlig. de fløt over gulvet sammen og jeg ble glad helt inni magen.
1 kommentar:
Slik er Norge ja. Man skal på konsert og klager gjerne litt om at det ikke er nok gode konserter. Men når man først er på konsert skal man bare henge der å se hard ut. Come on! Det beste man kan gjøre for en artist er å lage litt liv foran scena.
Legg inn en kommentar